Ønskemamma vet ikke hva en eggdonor får betalt mange steder rundt om i verden. Jeg aner f.eks ikke hva de får betalt i India, som flere av dere har nevnt. Jeg vet heller ikke personlig om noen som har dratt til India for eggdonasjon, men jeg kjenner flere som har vært i Danmark, Finland, Tsjekkia, Russland og Spania.
I Danmark har betalingen for en eggdonor fremstilt nå vært 2400 kroner. En symbolsum. Fordi mangelen på eggdonorer er så stor ble betalingen satt opp til 7000 kr fra 1.juli i år.
7000 kroner er vesentlig mer enn 2400. Nå synes jeg ikke noen av de summene er spesielt høye, prisnivået i Danmark tatt i betraktning, men summen ble satt opp nettopp fordi Danmark er i stort underskudd av eggdonorer. De trenger om lag tre ganger flere enn i dag.
Så håper de at økt betaling skal få flere kvinner til å donere. Det synes jeg er kinkig. Jeg er redd det kan få kvinner som ikke har tenkt godt nok gjennom saken til å bli eggdonorer.
Det er en ubehagelig tanke, fordi jeg tenker at et slikt valg bør være godt gjennomtenkt og helst kun basert på ønsket om å ville hjelpe. Er det slik tror jeg det kan gå helt fint.
Er valget derimot tatt på bakgrunn av betalingen alene er jeg redd for konsekvensene på sikt. For hva om en som har vært eggdonor etter en litt rask avgjørelse f.eks senere ikke får egne barn? Hva ville denne kvinnen da tenke og føle? Jeg håper at psykologene ved klinikkene, som jeg vet at flere steder gjør grundige intervjuer med disse kvinnene, tar opp alle eventuelle sider av det å donore egne egg. For i avisartikkelen her er de praktiske aspektene av eggdonasjon beskrevet i korte rekk:
Det praktiske er jo i og for seg viktig. Men så tenker jeg at det er de etiske og de emosjonelle aspektene det er mest viktig å snakke om.
For et par uker med et daglig lite sprøytestikk i magen, det tror Ønskemamma at er veldig fort glemt. Men hvem dette egget faktisk ble til, hvor barnet bor og hva slags liv det har fått – det tror jeg at alle fall jeg selv ville ha tenkt mye mer på.
Hm, trodde det var et krav (evt sterk anbefaling) at donorkvinner hadde (friske) barn fra før av?
Nå er det vel snakk om mer enn et par sprøytestikk i magen, det synes jeg blir en overforenkling av prosessen – selv om jeg er enig med deg vedrørende det emosjonelle og etiske, og selv om det varierer fra person til person hvordan hormonelle bivirkninger, egguthenting osv oppleves.
Det er mer enn et par sprøytestikk. Eggdonorer er unge og friske, og vil bli satt på såkalt kort behandlingsprotokoll. Selv har jeg vært gjennom tre lange protokoller, som er mer omfattende, men de lange protokollene slutter som de korte. Så for en eggdonor vil nok selve behandlingen stort sett være en injeksjon hver kveld i 10-12 dager pluss egguttaket, hvorav det siste er det mest inngripende og risikofylte.
Det er ikke meningen å bagatellisere den risikoen. Selv opplevde jeg dog selve hormonbehandlingen som lite belastende, og tenker at dersom jeg noen gang skulle vørt eggdonor så hadde de emosjonelle aspektene vært mer utfordrende for meg enn de medisinske. Og min engstelse ville være at dersom en eggdonor er rekruttert for pengenes del, og ikke har tenkt godt nok gjennom Hca det å donere innebære, så kunne det følelsemessige bli vanskelige for henne senere i livet.
Spennende tema, dette med eggdonasjon. Trist at det (heller) ikke er lov i Norge. Håper flere vil donere, så flere barnløse kan få mulighet til å få barn. Samtidig håper jeg også det er godt gjennomtenkt og at det er på grunn av penger man donerer egg. For selv om 7000 ikke er mye i et langt perspektiv, er det mye om man f.eks er student.
Det finnes ingen fasitsvar på noen av disse dilemmaene, men her er noen tanker rundt tema fra meg:
Tanken på at andre har gjort bruk av ens arvemateriale og ev. skrupler eller forbehold rundt dette, tror jeg må være likt for både mannlige og kvinnelige sæddonorer. Dersom jeg skulle vært eggdonor selv og likevel skulle gjennom hele prosessen det innebærer, tror jeg at jeg ville ha prøvd å finne en klinikk som samtidig sa seg villig til å fryse ned noen av eggene mine til eget bruk, som en slags forsikring til senere. Det er allerede blitt en trend blant karrierekvinner i California, men koster sikkert flesk om man må finansiere det hele selv.
Men for ikke å spore helt av her, har jeg personlig alltid valgt donorer som har vært litt eldre og mer etablert enn purunge studenter, nettopp fordi jeg har villet være sikker på at valget om å donere har vært grundig gjennomtenkt. Dette gjelder både for kvinner og menn. Mht. eggdonorer har jeg i tillegg foretrukket de som har donert tidligere, og dermed har visst hva de gikk til mht. det fysiske forløpet de må gjennom. Grunnen til det har først og fremst vært at jeg personlig følte meg lurt da jeg selv gikk gjennom ivf – jeg syntes det fysiske ubehaget ved hormonbehandling (riktignok i mye sterkere doser enn det unge donorer må ta, som Ønskemamma påpeker) og ikke minst smertene jeg opplevde at egguttak medførte, var blitt sterkt underkommunisert og bagatellisert på de offisielle nettsidene til klinikken min. Nå vet jeg at det heldigvis ikke er likt for alle, men for meg var det veldig beroligende å høre at egguttaket foregikk under narkose, noe jeg så absolutt ville ha foretrukket om jeg hadde fått valget ved min tidligere klinikk.
Og her kommer vi til spørsmålet om betaling. Jeg er forsåvidt enig med Ønskemamma i at man for all del må unngå at unge kvinner i pengenød kaster seg ut i et slikt program av ren økonomisk desperasjon, og derfor ville jeg også ha unngått å ta imot donoregg fra fattige land som f.eks. India. Men når det er sagt, syns jeg bare det er rett og rimelig at de skal få litt igjen for strevet, og da mener jeg litt mer enn kun å få dekket de økonomiske utgiftene. Summen må uansett vurderes ut i fra kostnadsnivået i det enkelte giverland, så det skal jeg ikke uttale meg noe nærmere om her.
Ellers er det visst bare noen steder at betingelsen for å bli eggdonor er at man har født egne barn først. Man skal jo heller ikke se bort i fra at noen som ikke ser syn på å få egne barn, faktisk liker tanken på å få spredd genene sine på denne måten, samtidig som de vet at de gjør en god gjerning, så litt egennytte er det kanskje i dette for dem uansett, helt uavhengig av pengene?