Endelig er de her, tvillingjentene vi har venta på. Jentene til min venninne Marit. De kom flygende med Danskestorken, og etter over 38 uker i magen er de endelig ute i verden.
Tvillingjentene kom til verden med en del dramatikk forrige tirsdag. Ønskemamma hadde en stund vært supernervøs for at noe skulle gå galt de siste ukene – mer nervøs enn mamman fikk vite. Hadde vi ikke bodd i Norge hadde det gått galt også, men alt endte heldigvis godt for alle tre. Rikshospitalet vet hva de gjør, og Marit hadde heldigvis i tillegg med seg et fantastisk, eget fødselsteam bestående av tre nære venninner. De var gull verdt under fødsel og i de første dagene etterpå.
I går var undrene ni dager gamle, og det var tid for at mor og barn skulle skrives ut fra Rikshospitalet. Mor spurte Ønskemamma om hjelp til de siste timene der og veien inn i bilen. Det var en selvfølgelighet og en ære å stille opp på det, så 4-5 ettermiddags-og kveldstimer i går fikk jeg tilbringe sammen med disse fantastiske, nye verdensborgerne.
De er så utrolig vakre. Nyfødtes blikk er fantastisk og underlig, som om de er helt nye og tusen år gamle samtidig.
Nå er de endelig hjemme. Nå er de sammen. Nå kommer noen måneder med kaos, kos, hylende unger og utslitt mamma. For å være alene med små barn er ingen spøk. Å være alene med to nyfødte er nesten umulig. Med det kommer til å gå. Det så jeg i går. Og Ønskemamma var så rørt da jentene endelig var fastspent i bilen for alle første gang at tårene bare trillet. Så glad. Så letta. Så stolt av mamma Marit.
En fin, liten familie. Og bare ordet FAMILIE gjør kaoset, slitet, de såre brystene og alle tårene og engstelsen som helt sikkert kommer fremover nå verdt det.
Og til helgen, da treffes vi igjen. Ønskemamma gleder seg! Er de ikke bare helskjønne?
(…og du, mamma Marit har selvsagt sagt ja til denne publiseringen.)
Fantastisk at du klarer å glede deg sånn over andre 🙂 jeg sliter med barnløshet og må innrømme jeg sliter mye med sjalusi på venninner med struttende mage og nyfødte nydelige babyer. Skamfullt og vondt. Håper jeg klarer å komme dit at jeg klarer å glede meg på andre sine vegne for jeg gjør det jo egentlig. Du er enestående Ønskemamma!
♥️
Ønskemamma, jeg tar av meg hatten for at du klarer å glede deg slik over andres babylykke. Det er både godt og flott. Til ufrivillig barnløse der ute som sliter med sjalusi og at de ikke klarer å glede seg på andres vegne: Jeg håper at dere ikke er for strenge med dere selv. Det er så mye skam knyttet nettopp til dette med å ikke klare å glede seg over andres lykke. Sjalusifølelsene leder fort til at man lurer på om det er noe galt med en selv, og man føler at «alle andre» er bedre mennesker. Det er flott med dem som klarer å glede seg, men rundt omkring sitter det også veldig, veldig mange som ikke klarer det. Det er bare det at de tier om det. Så til alle slitne prøvere: Både den ene og den andre reaksjonen på ufrivillig barnløshet er «normal». At evnen til å glede seg over andres lykke er midlertidig nedsatt betyr ikke at man er et monster. Det betyr bare at man for øyeblikket er veldig preget av sorgen over egen barnløshet, og det er helt forståelig.
Til de som strever med vonde følelser rundt andres lykke;
Det er ikke det at du ikke klarer å glede deg på andres vegne. For det gjør du. Det er bare det at sorgen på egen vegne overskygger alt annet.
Sorg er lov. Sorg er forståelig. Ikke skjem dere over sorg!
Anonym: Tusen takk. Det trengte jeg å lese!