Leserspørsmål: embryoadopsjon

Etter innlegget «Jeg vil stoppe tiden» kom dette spørsmålet fra en av Ønskemammas aller kloke lesere, LuminA.

Leserspørsmål

På en søndag med bedre internett har jeg tid til å svare litt på det – uten at det blir noe superutfyllende svar, for det er så mye jeg kunne tenke og skrive rundt dette.

Ja du LuminA, og dere andre, dette er et stort og vanskelig spørsmål synes jeg. Med donorembryo forstår jeg det som du mener «overskuddsembryo» fra par som har vært i fertilitetsbehandling. Altså: Per og Kari gjorde prøverørsbehandling. Ut fra den behandlingen fikk de det eller de barna de ønsket seg, men enda ligger det befruktede embryoer fra Per og Kari i fryseren. Hva tenker jeg om å bruke dem?

Embryo ord

Om dette er noen mulighet i Europa vet jeg ikke LuminA. Jeg har ikke hørt at det er det, men det kan jo være mulig likevel. Det er mye jeg ikke vet. Etisk tenker jeg at det er både plusser og minuser ved det eventuelle valget.

Det jeg tenker er et pluss med valget er at en ny kvinne ikke behøver gjennomgå hormonbehandlingen og egguttak for at jeg, eller andre, skal ha sjanse til å få barn. Det har Kari allerede gjort. Slik skaper man ikke risiko for en annen kvinne. Det er et stort pluss.

At embryoene allerede finnes, som potensielle menneskespirer, er også et pluss slik jeg ser det. Det er allerede bitte, bitte små liv – som enten da kan få en sjanse eller gå til grunne.

Det jeg tenker gjør etikken ved dette vanskelig (eller kanskje annerledes vanskelig må jeg vel si, for alt dette rundt donasjon av kjønnsceller har etiske utfordringer knyttet til seg synes jeg) er dette: hvis man får barn på denne måten har barnet genetiske helsøsken. Et eller flere. De bor hjemme hos Per og Kari.

I familier som velger å ikke fortelle sitt barn om dets faktiske opphav vil dette sikkert gå fint – så fremt barnet aldri fant ut av sin historie. Dersom barnet ble kjent med sin historie tenker jeg at det også ville kunne gå fint, eller potensielt bli ekstra vanskelig. For barnet, som er den viktigste personen oppi dette.

Ønskemamma er for åpenhet. Jeg mener vi skal være ærlige med barn, ok – ikke alltid om julenissen kanskje, men om store og eksistensielle spørsmål som dette. Ønskemamma mener veldig klart at barn bør vite hvordan de ble til.

La oss si at jeg fikk lille Ole ved å «adoptere» embryoet til Per og Kari. For det er embryoadopsjon akkurat dette kalles hvis jeg har forstått terminologien rett. Da ville min bekymring, som Ønskemamma, som psykolog og som et menneske som vokste opp med halve sitt opphav ukjent, være at dette skulle bli vanskeligere for Ole enn dersom jeg valgte eggdonasjon med kjøpt (åpen) sæddonor. Det som ville vært min bekymring ville være om Ole store deler av livet ville tenke at han egentlig hørte til hos Per og Kari – stadig lengte etter å bo sammen med dem som var hans genetiske foreldre og helsøsken.

På den annen side ville Ole aldri vært født dersom han ikke ble til ved embryoadopsjon. Da ville han blitt brukt til forskning eller bare destruert. Da ville han verken kunne glede seg over noe eller lengte etter noen. Det gjør spørsmålet komplisert.

For Ønskemamma er det et valg jeg ikke ville være komfortabel med. Andre vil være det. Og nettopp dette, i hvilken grad barnets sosiale foreldre er fortrolige med historien, tenker jeg også er av betydning. For et barn vil gjerne sense foreldrenes følelser. Er det usikkerhet og skam vil barn merke det – er det stolthet og glede vil barn merke det også.

Hvordan barn født ved embryoadopsjon faktisk får det vet vi vel enda ikke alt for mye om. Det kommer nok, som alt annet, an på samspillet mellom arv og miljø. Hvordan var barnet som type fra fødsel av og hva slags miljø vokser det opp i? Arv og miljødebatten altså, eller nature versus nurture.

Arv miljø nature nurture

På profesjonsstudiet i psykologi var vi innom en klok dame ved navn Anne Anastasi. Hun sa: atferd = 100% gener + 100% miljø, det ene kan aldri avvike fra det andre. Det tenker jeg er en klok måte å si det på. Med en eller to trygge foreldre vil det kanskje gå veldig bra med Ole. Uten kanskje ikke. Hvis Ole er født som en utadvendt og optimistisk type vil det kanskje gå bra med Ole. Er han født som mer av den grublende typen, kanskje ikke. Sånn er det for øvrig for alle barn, at samspillet mellom arv og miljø vil ha enorm betydning for hvordan de får det, for utfordringer av ymse slag finnes i så mange familier.

Selv ville Ønskemamma altså ikke valgt denne type embryoadopsjon, med bakgrunn i tanken om at det kanskje ville kunne være en tilleggsbelastning for Ole å skulle tenke at han hadde en hel, genetisk familie et annet sted i verden. Andre vil tenke annerledes enn meg rundt denne tematikken.

Ja, LuminA, dette var noen av Ønskemamma sine små tanker rundt dette. Jeg kunne skrevet så mange flere, men disse får holde for i dag. Stort, komplisert og interessant tema synes jeg.

Hva tenker du Selv LuminA, og alle dere andre?

37 kommentarer

  1. Så spennende og vanskelig spørsmål! Det var et godt og fornuftig svar du kom med, Ønskemamma. Jeg lurer litt på din vei videre, hvis det er lov å lure på det… 🙂

    1. onskemamma

      Det kan du lure på Julie – og jeg. Jeg skrivet bitte litt mer om det i neste innlegg tenker jeg.

      1. Can’t wait 😉

  2. Veldig vanskelig syns jeg. På den ene siden riktig, på den andre siden ikke. Ikke lett. Men jeg er for åpenhet for barnet fra starten ihvertfall. Tror det blir «lettere» ( om man kan si det for barnet) enn å få vite det senere når barnet er eldre. Tror jeg har blitt veldig skuffet og følt meg lurt av mine foreldre. Hvertfall til å begynne med.

    1. onskemamma

      Ja, selv mener jeg åpenhet er utrolig viktig Jorun. For barnet,mail er den viktigste parten. Det vil ikke alle være enige med meg i, og jeg vet om flere som velger hemmelighold – også overfor barnet selv. Det tror jeg er uklokt. Jeg forstår hvorfor de gjør det, men er ikke enig i at det er et godt valg.

  3. Kathrine

    Hei, jeg gjorde meg også noen tanker rundt dette. Først og fremst må jeg bare si at jeg respekterer det du sier og ditt standpunkt på den typen donasjon. 🙂 Jeg er egentlig veldig enig med dine funderinger, men, vil man ikke i utgangspunktet kunne få samme problemstilling ved adopsjon? Noen av de som adopterer bort barn har jo kanskje barn fra før, eller vil kanskje få barn senere. Både hel og halvsøsken. Forskjellen er vel nå på sett og vis at man adopterer et embryo og ikke et barn. Ville situasjonen vært anderledes dersom mor selv gjennomførte svangerskapet for så å oppgi barnet til adopsjon? Bare noen funderinger på en søndagskveld.

    1. onskemamma

      Takk for fine innspill Kathirne. Jo, på et vis vil dt bli samme problemstilling. Eller lik og ulik vil jeg tenke. Adoptivbarn kunne ikke bo i familien sin, oftest av av tungtveiende sosioøkonomiske årsaker. Embryoadoptivbarn (dagens neologi) vil oftest ha genetiske foreldre med færre sosioøkonomiske utfordringer. Altså: adoptivbarnet kunne ikke bodd sammen med sine genetiske foreldre. Lille Ole, embryoadoptivbarnet, kunne i utgangspunktet bodd sammen med sitt genetisk opphav Per og Kar – hvis embryologen hadde valgt ham som det embryoet de tilbakeførte hos Kari først. Det er realiteten.

      En av mine venninner har en liten gutt blitt til via prøverør. Hun og mannen er genetisk opphav. Gutten hadde ligget på fryseren et år da han ble satt tilbake i livmoren, etter flere forsøk som ikke lyktes gjennom det året. Så ble han til, et år på overtid om du vil. Dersom to av de tidligere forsøkene hadde lyktes, hadde nok denne fine gutten da aldri blitt født av sitt genetiske opphav. Han ville mest sannsynlig blitt destruert lenge før hjertet kunne slå. I et land der embryoadopsjon var tillatt ville han kunne kanskje fått et liv hos andre – en annen familie. Det er veldig rart å tenke på, med mennesker jeg kjenner.

      Så vet vi ikke i hvilken grad han ville bale med alle disse tenkene eller ikke etter hvert. Det er nettopp det Ønskemamma tenker mye på. Kanskje ville han det – kanskje ville han det ikke.

      En annen ulikhet/likhet er at adoptivbarn vil kunne føle seg valgt bort fra en familie. «Hvorfor ga de meg bort? Hvorfor ville ikke foreldrene mine ha meg?» er spørsmål som kan komme opp. Embryoadoptivbarn er i større grad valgt til – med et sterkt ønske fra en barnløs familie. Men de er også valgt bort fra sitt genetiske opphav – i laboratoriet. Hva som vil være enklest eller vanskeligst å forholde seg til vet vi vel egentlig ikke, men det er nok kanskje større sannsynlighet for at adoptivbarn vil kunne opplever dette vanskelig. For de har foreldre som har båret dem, født dem, sett dem, holdt dem og gitt dem fra seg. Oftest med bakgrunn i den aller største kjærlighet av alle – kjærligheten til barnet, og vissheten om at det vil få det bedre et annet sted. Det kan være vanskeligere, eller kanskje enklere, å forholde seg til. Jeg tror oftere det første enn det siste.

      1. Kathrine

        Jeg følger tankegangen din. Likevel kan jeg selv ikke fri meg fra at livet er fult av tilfeldigheter. Hvilket egg det ble barn av, hvilket egg som dessverre måtte gå til grunne osv. Jeg har også mistet et barn i uke 7-9 en gang. Vondt og sårt og jeg lurer innimellom på hvem den lille ville blitt. Samtidig hadde jeg ikke hatt K#### dersom jeg ikke hadde mistet den gangen og den tanken er også spesiell. Men på den andre siden så ville jeg jo heller ikke vist hva jeg «gikk glipp» av dersom jeg hadde fått det barnet. Jeg tenker også at du ser disse problemstillingene mye tydeligere enn meg nettop på grunn av din proffesjon. Alle samtalene med mennesker som sikkert grubler seg bort i alt mulig rart og som trenger hjelp til å rydde i tankene sine gjør nok at man ser flere utfordringer og hva disse grubleriene trøbler tiø for mange, enn det jeg gjør. Uansett, man må velge ut i fra egne preferanser akkurat som du har gjort. Jeg tror jeg personlig, dersom jeg var i samme posisjon, ville tatt sjangsen og hoppa i det. Så ville jeg gjort det jeg hadde kunnet for å gi barnet den informasjon og trygghet til forhåpentligvis å håndtere sin eksistens på best mulig måte. Tror jeg, men sikkert kan jeg ikke være da jeg ikke har kjent på kroppen å være i posisjon til å velge ja eller nei. Men livet har lært meg at vi uansett ikke har noen garantier for hva morgendagen bringer og at man må prøve å gjøre det meste og og det beste utav hver dag vi møter, selv om det jaggu ikke er like enkelt alltid å godta alt livet medfører av gleder, smerter og sorger.

        Ønsker deg en riktig god kveld og takk for at du deler. En flott dame! og jeg heier på deg!

      2. onskemamma

        Kloke tanker Kathrine.
        Ja, jeg tror både min profesjon, meg selv som person (personlighet og oppveksthisorie) gjør at jeg tenker mer over de etiske dilemmaene en folk flest. På godt og vondt.
        Jeg kaster meg nok i det etter hvert, hvis jeg finner ut at det praktisk mulig.

  4. Jeg tenker at vi har et finfint embryo liggende i en fryser i Norge. Men vi er så heldige at vi har fått de barna vi ønsker oss og vil derfor ikke benytte oss av dette. Nå er det jo ikke lov i Norge, men jeg kan ikke fri meg for å stille meg selv spørsmålet om jeg ville ha adoptert det bort hvis jeg kunne. Et helsøsken til mine tre barn altså. Jeg tror ikke det. Men HVIS jeg kunne og skulle godkjenne en mamma, ja da ville nok Ønskemamma stå høyt på lista mi❤️

    1. onskemamma

      For en fin og varm tanke Torita.
      Takk! ❤️

  5. Hei!
    Jeg vil tenke at det blir en form for adopsjon. Også adopterte barn har sine biologiske foreldre/familie en plass. Forskjellen er bare at ved adopsjon var barnet allerede kommet til verden, når det ble adoptert bort. Ved embryoadopsjon har foreldren(e) gitt liv, som ellers villet gått tapt. Forstår dine tanker og funderinger rundt det, men selv ser jeg det slik. Ønsker deg alt godt og en baby snart 🙂

    1. onskemamma

      Takk for fine tanker Chili.
      Enig i at det er forskjellen. Så velger man embryoadopsjon tenker jeg det er viktig å formidle nettopp det til barnet, at uten at det hadde skjedd hadde barnet ikke bodd hos «Per og Kari», men det ville ikke vært født i det hele tatt. Liv eller ikke liv. Men det er jo en abstrakt og litt vanskelig tanke man ikke vil kunne ta skikkelig til aeg før tidligst i tenårene. Det er egentlig så store og spenennde spørsmål at de på en måte ikke får helt plass i en menneskehjerne. Det tenker Ønskemamma.

  6. Hmmm… Betyr det at du heller ikke ville vurdert adopsjon, dersom dette var (mer enn teoretisk) mulig for single? For nettopp dette med å savne å vokse opp med biologisk familie kan jo gjøre seg enda sterkere gjeldende for et barn som kanskje har tilbragt sine første måneder med den biologiske familien enn et barn som ble adoptert som embryo og aldri ville eksistert om det ikke var for «adoptivmor»…

    1. onskemamma

      Hvis du har fulgt med en stund vet du at adopsjon ville vært mitt førstevalg. Det er dog desverre ikke mulig for single i Norge. For meg er det en tankemessig forskjell, fordi det alltid forelå tungtveiende grunner som gjorde at de bilologiske foreldrene til et bortadoptert barn ikke kunne ta vare på det.

  7. Spennende tema.. Synes det er litt rart at det kalles embryo adopsjon. Og ikke blastocyst.. Uvesentlig kanskje ja..men det er jo ikke embryo før 2-3 uker etter befruktning og de fryses vel etter ett par tre dagers celledeling? Det er anlegg til liv..ett potensielt liv… Ett liv starter vel når det er ett hjerte som slår..og ett liv ender når ett hjerte slutter å slå… Det er forresten helt villt at det skal være så vanskelig å adoptere som enslig i Norge.. En tragedie for alle disse barna som hadde trengt ett godt hjem..hos foreks deg..og for de ufrivillige barnløse som har så mye å gi… Ønsker deg lykke til videre 🙂
    ..

    1. onskemamma

      Så enig med deg i at det er veldig trist at det i realiteten er umulig for de aller fleste single i Norge å adoptere – et klart skille fra f.eks USA. De største hindringene for det ligger dog utenfor vårt eget land, fordi andre land ikke vil adoptere bort sine barn til single. Kanskje forstår de ikle våre systemer, om kvinner i arbeid, barnetrygd, barnehage, SFO etc? Det er i alle fall helt sikkert at mange av disse barna ville hatt det bedre hos en singel kvinne eller mann i Norge enn på et barnehjem et annet sted.

      Når et liv begynner og slutter vil mange mene så ulikt om. Det kalles i alle fall embryoadopsjon,MOG en blastocyst er frosset ned fem dager etter uttak og befrutktning. Takk for fine innspill Anne.

  8. Tenker i tillegg at det er vanskelig å vite hva som er etisk riktig og best i forhold til det kommende barnet..om man er laget i Danmark m donor eller ligger befruktet i en fryser i Norge..med biologisk opphav fra noen som har fått de barna de ønsker. Barnet vil nok alltid være nysgjerrig på hvor det kommer fra..noen sterkere enn andre..noen lar det ligge mens andre VIL og MÅ vite for å kjenne seg hel.. Det aller ALLER viktigste er en oppvekst med ubetinget kjærlighet og trygghet.. Det er vel ingen som har tenkt mer på de etiske aspektene rundt det å skaffe seg barn på en litt annerledes måte enn mor og far som blir gravide sammen..enn den som nettopp går disse andre veiene for å bli mamma.. Takk for at du deler 🙂

    1. onskemamma

      Så enig med deg Anne. Det er umulig å vite på forhånd hvordan det vil blo for et barn. Man må bare forsøke å legge til rette så godt som mulig med åpenhet, trygghet og kjærlighet. Det tenker jeg. Og så tror jeg som deg, at få har tenkt mer på mange av de etiske aspektene rundt det å få barn generelt enn oss som går denne humpete veien.

    1. onskemamma

      Tusen takk for det Ønskemor!
      Og jeg er så spent på 7-ukersulyralyden din at jeg nesten sprekker. Men får holde meg noen uker til.

  9. Er enig i dine tanker rundt det etiske. Det jeg tenker at er fordelen ved embryoadopsjon, er at det kan finnes en mulighet for barnet å oppsøke sitt biologiske opphav. Hvis man har en åpen adopsjon, vil jo barnet kunne ta kontakt med sin biologiske familie og få svar på alle spørsmålene det lurer på. Dette er det vanskeligste synes jeg med eggdonasjon. Da er dør til biologisk mor lukket, mest sannsynlig hele livet. For meg er det vanskeligere å skulle formidle til et barn enn at «ja, du har andre biologiske foreldre, som var med å skape deg, men du har grodd i min mage, jeg har født deg, dermed er du mitt barn. Skulle du ha behov for å vite hvor du stammer fra, kan du oppsøke dem.»
    Umulig å vite hva barnet vil tenke, føle og mene rundt dette.. Men for meg, ville det vært enklere å ha åpen embryoadopsjon, tror jeg (kan jo ikke si det klart før jeg ev står der selv)

  10. Monicafos

    Ville aldri gitt bort ett egg/embro, men det en dag skulle vise seg jeg ikke kunne ta vare på mine barn håper jeg det finnes gode adoptivforeldre som vil ta vare på de. For å si det på en veldig brutal måte: ett embro kan destrueres, det kan ikke barn. Derfor blir det for meg to veldig forskjellig ting for meg å adoptere barn som alt er satt til verden som trenger omsorg fra andre enn sitt biologiske opphav.

    Håper og tror jeg er ett friskt menneske som er godt skikket til å ta vare på mine barn. Det vil være en grusom tanke på å gi bort min manns og mitt egg, det vil bli å gi bort vårt barn. Men som sagt, om vi en dag trenger det av ulike årsaker (måtte Gud forby) håper jeg det er gode adoptivforeldre til våre barn. Og da tenker jeg at forklaringen til barna vil være så mye mer naturlig og forståelig også. For da er det snakk om en nødvendighet.

    Vet ikke hvor godt du husker oss som følger deg, men har ett biologisk og ett ikkebiologisk barn. Hos oss er derfor dette tema oppe i ny og ne. Hvorfor har ikke jeg vært i magen din mamma? Hvorfor har ikke vi babybilder av meg? Hvorfor bor ikke jeg hos den første mamma og pappan min? Kjenner da det er veldig godt å ha «jordnære» svar å komme med. Svar som er forstålige.

    Men at adopsjon for enslige i Norge ikke er mulig er en tragedie! Tenk hvor mye bedre ett norsk enslig hjem er enn barnehjem i Romania, Kina og Colombia er. Tenk hvor mye bedre ditt hjem er enn å sniffe lim i Brasil.

    Min frykt er forøvrig å dø fra mine barn, da jeg ikke har noen gode alternativ opp mot hvem som skal ta vare på de.

  11. Spennende tema! Tror at det sosiale har så ufattelig mye mer å si enn den potensielle grublingen etter der biologiske. Dvs. det å få være lille Olegutten til Ønskemamma og leve livet sitt i Norge i det daglige overveier ulempen ved å lure hva hvis og hva om fra Oles ståsted – massevis. Vær det «lurer hvem var det som donerte egget sitt» eller «hvem var spermdonor» eller «hvordan livet i USA hos biologiske foreldre ville vært» eller «tenk om jeg ikke var adoptert bort men bodde hos mamma i Sør-Korea»… Livet er så mangt. Respekterer ditt ståsted! Selv ser på det som mindre kompliset. Jeg grubler noen gang rundt hvordan ting ville vært for mine foreldre om prevensjon ikke sviktet dem 9 mnd før min fødsel. Var jo ikke mening å få meg til. Men så er jo jeg her og sier tusen takk at det ble som det ble. Du referer til din egen historie. Forstår det slikt at den har en sosial dimensjon – din mors følelser, din fars følelser, det å få møte faren, kanskje tanken om alt som kunne gått annerledes (og da annerledes i en positiv retning kanskje? Far blir sammen med mor, for eksempel). For et donor/adoptivbarn er «annerledes» trolig et verre scenario – det å ikke finnes stort sett. Det gir det etter mitt syn et enklere grunnlag for å være tilfreds med situasjonen sin og det egentlige livet hos den sosiale forelderen (foreldrene). Tror også forskjell mellom å ha alenemor som er tilfreds med sitt livsvalg (adopsjon, donorbaby etc) og en alenemor som jobber med et kjærlighetssorg (eller andre negative følelser) har mye å si. Hva synes du om det? Beklager hvis jeg er for innvanderende med tanke på ditt eget opphav. Min mor har en muligens lignende situasjon med sitt opphav (men uten å ha møtt sin far) og jeg forstår at det kan være veldig dypt og privat. Setter igjen veldig pris på din åpenhet og temaene du tar opp her i bloggen!
    Ang. ditt spørsmål – jeg selv ville absolutt foretrukket embryoadopsjon framfor dobbel donasjon, og ville akseptert anonym embryodonasjon helt fint.

  12. Hei Ønskemamma, Tusen takk for at du tar opp dette emnet på en slik fin måte! Og, så mange flotte, ulike og godt tenkte kommentarer fra dere alle!

    Jeg tenker at med embryo-donasjon/adopsjon veier man «goder» opp mot mulige «onder».

    Godene er at et mulig liv kan bli et reelt liv — et liv som ikke hadde vært mulig på noen annen måte. Og, samtid kan en person eller et par få oppleve å bli foreldre — et foreldreskap som hadde vært svært vanskelig eller umulig på noen annen måte.

    Ondene er knytter til den følelsesmessige/sosiale merbelastningen som donasjonen/adopsjonen medfører for personen som har fått livet.

    Hvordan skal disse veies opp mot hverandre? Når/i hvilke tilfeller blir merbelastningen så stor at livet ikke er verd å leve? Dette er det ikke lett å svare på. Kanskje vi kan få noen svar når forskere har fått anledning til å følge et stort antall slike barn over mange år (samt kontrollgrupper).

    Inntil vi vet mer tror jeg det å få livet gjennom embryodonasjon/adopsjon vil gå i pluss for barn som har foreldre som er åpne om hvordan barnet ble til, og som er glade og trygge i forhold til valget om å bli foreldre på denne måten. Barnet må få informasjon om donorene; helst så tidlig som mulig og i hvert fall ved 18 år.

    Klemmer til alle!
    LuminA

    PS: Flott blogg om hvordan et par ble foreldre gjennom embryodonasjon: http://dontcountyoureggs.typepad.com

  13. Avenger

    Jeg har også både sterkt vurdert og til slutt valgt bort embryoadopsjon fra et par (som har brukt egne kjønnsceller) av nøyaktig samme grunner som ønskemamma, så jeg forstår veldig godt tankegangen din, men jeg har også noen tilleggsbetraktninger:

    En ting jeg ikke hadde tenkt på før, men ble gjort oppmerksom på da jeg leste meg gjennom nettsidene til Ava Peter-klinikken, var at par som har vært i fertilitetsbehandling, kan lide av arvelige fertilitetsproblemer, så dersom man adopterer et slikt embryo, risikerer man å få et barn som også vil slite med de samme problemene. En annen faktor er at kvaliteten på disse eggene ofte ikke er like god som ved dedikerte donorer (som er blitt nøye screenet), så sjansen for å bli gravid i det hele tatt med et slikt embryo, kan være ganske redusert.

    Men det fins også en annen mulighet, nemlig å overta et embryo som er blitt til overs etter dobbeldonasjon. Da vil barnet ditt ha et biologisk helsøsken et annet sted, men vil ikke være genetisk forbundet med de sosiale/biologiske foreldrene til dette barnet. Mao slipper man unna problemstillingen om å ha vært valgt bort av «sin egen» familie. Jeg har selv bestemt meg for at om jeg får noen embryoer til overs etter egne dobbeldonasjonsforsøk, vil jeg mye heller at de skal doneres bort enn å gå til grunne. Utfordringen er selvsagt å finne et land der dette kan gjøres åpent, og da tror jeg per dags dato at det dessverre kun er Finland som er aktuelt. Ellers blir dette praktisert anonymt i flere land i Europa, bl.a. Spania.

    1. onskemamma

      Spennende Avenger.
      Den mulige tilleggsutfordringen med mulige fertilitetsproblemer har jeg slettes ikke tenkt på.

      For meg blir det nok dedikert eggdonor som blir det eventuelle valget. Det kjennes ganske enkelt best. Det blir nok dog anonym, fordi jeg ikke føler meg hjemme med valg av finsk donor. Haha, alt man skal tenke på.

  14. Vedrørende single og adopsjon er det vel kun Bulgaria som godkjenner dette pr idag?.. Norges system er ikke helt uskyldig opp i vanskelighetene m adopsjon heller..da det tar årevis før man blir godkjent.. Blir man godkjent tar det ca fire år behandlingstid i Bulgaria..hvis man er heldig og blir godkjent..så skal man vente på å hente..opptil ett år.. dvs at hele prosessen tar ca 10 år. Da er man fort for gammel eller livssituasjonen er endret. Å leve på vent i 10 år er ikke helsemessig gunstig…når sannsynligheten for å komme i mål er minimal.. Bare til opplysning.. Norge burde absolutt åpne opp for å se på denne adopsjonsprosessen for single å finne bedre løsninger.. Det er en skam at det finnes så mange ulykkelige små barn i verden som ikke får hjelp fordi systemet er så vanskelig….

    1. onskemamma

      Ja, hindringene ligger dessverre på begge sider Anne. Det er flere land som i teorien tillater adopsjon av enslige, som Colombia – men i praksis fungerer det visst ikke. Kina tillater nå at single adopterer kun gjennom 72-timersprogrammet. Da dreier det seg om barn med fysiske og/eller psykiske vansker/sykdommer. Her kreves dog at den som søker om å adoptere har 100 000 dollar i formue. Det har jeg ikke. I tillegg vil visstnok disse sakene ofte stoppes fra Norge, fordi enslige her ikke vil tillates å adoptere barn med store vansker.

      Så ja, det som i praksis er lovlig er i teorien nesten umulig. I årene 2013-2015 ble kun et eneste barn godkjent for adopsjon av en singel person i Norge. Og jeg er så enig, så enig i at det er utrolig synd. For barna.

  15. Litt enkel tankegang fra meg men jeg tenker at om du velger denne løsningen så kommer barnet til en omsorgsfull mor og psykolog som vil hjelpe han eller hun gjennom livet med alle disse vanskelige spørsmålene 🙂

    1. onskemamma

      «Enkle» tanker er fine tanker. Jeg likte disse tankene Monica. Takk.

  16. Jeg leste i en undersøkelse at mange barn av donorer fortalte at de ikke likte å høre at de ikke ville vært til dersom det ikke var for donasjonen.

    Ellers er embryoadopsjon ofte resultat av overskuddsembryoer fra eggdonasjon også, ikke bare fra IVF-behandling.

    Tror du er litt «etnosentrisk» og tror ditt barn vil tenke på samme måte som deg selv. Min datter ville absolutt reise for å finne den ordentlige mora til adoptert venninne. Venninna forsto over hode ikke poenget, men datteren min tenkte ut fra sine egne erfaringer og tok for gitt at venninna hadde samme forhold til sin fødemor som hun hadde til meg. De hadde helt ulik måte å forstå verden på og begge var fornøyd med det livet de var vant til selv.

    Jeg har et ukomplisert forhold til både åpen og anonym eggdonasjon. Det er aldri et barns tilblivelse det står og faller på, men kjærlighet, åpenhet, ærlighet og fokus på det positive ikke det som ikke kan endres.

    Jeg synes det virker som du tror at du via etisk refleksjon kan forhindre alle utfordringer i framtiden, men sånn er det ikke å få barn. Da står du plutselig der i handlingstvangen, og finner løsninger på det meste likevel. Men neppe de løsningene en idealistisk barnløs ville trodd var de beste. Embryoadopsjon eller eggdonasjon, anonym eller åpen donor, er langt fra de eneste store spørsmålene her i livet. Selv om det er en stor avgjørelse for deg her og nå, er den alt tatt når barnet ditt vokser opp. Barnet må finne sine egne identitetsutfordringer, det kan ikke overta dine selv om det kanskje vil oppfatte hvordan du tenker om det.

    Dette blir litt som om du eller andre følte det var etisk betenkelig å få barn som overvektig pga dødsrisiko, helseutfordringer, manglende bevegelighet, risiko ved svangerskap og fødsel, risiko for at barnet mobbes osv. Dette er reelle risikofaktorer, men de vil sannsynligvis ikke bety noe vesentlig for barna til overvektige i 99 % av tilfellene fordi foreldrene er hele mennesker ikke bare «overvektige risikopersoner». Og fordi helsevesenet og barnets omgivelser faktisk gjør mye for å forebygge uheldig utvikling hos barn tross at alle forelre har sine styrker og svakheter. Skal du fortsette å gruble som du gjør nå kan jeg sikkert hjelpe deg med 1010 andre ting du også kan bekymre deg over. Kast deg ut i livet. Enten går du videre uten barn eller med fosterbarn, eller så må du faktisk våge å ta spranget. Brutalt, men fylt av håp og muligheter. Og jeg skriver ikke om overvekt for å være slem, overvekt er en normaltilstand i befolkninga nå. Jeg prøver bare å gi deg eksempler på hvordan det å blåse opp en enkeltfaktor kan virke. Kunne også brukt enslige foreldre, «karrierekvinner» (håpløst begrep) eller «eldre mødre» som eksempel. Eller «donorbarn», som du bruker på samme måte som jeg bruker overvekt når du argumenterer. Men å bekymre seg for at slike enkeltfaktorer skal skade barn har oftest lite for seg, fordi det blir en for overfladisk risikovurdering som forutsetter mindre grad av tilfeldigheter, flaks og uflaks enn livet i virkeligheten består av.

    1. Veldig fint skrevet, er helt enig med deg! Håper Ønskemamma leser dette, og gjerne kommer med en kommentar.

  17. Hei Tina,
    Jeg tenkte jeg skulle legge igjen en liten kommentar i dag. Selv om jeg ofte er innom og sjekker bloggen din gjør jeg ikke så ofte det, så jeg må bare si mens jeg er i gang at det er veldig flott å få dele din reise og dine kloke tanker om dette, også for oss som er tause selv.
    I dag tenkte jeg at jeg måtte legge igjen en liten kommentar for å si at jeg synes dette hørtes veldig spennende ut, og som noe du burde undersøke nærmere. Du kommer med mange gode problemstillinger knyttet til dette, men jeg vil bare titte innom for å si at jeg håper du ikke lar det stoppe deg. Man vet aldri hva fremtiden bringer og hva eventuelle barn en dag må tenkte. Men jeg tror det er ganske sannsynlig at et mulig barn rett og slett ville vært glad for at de har en så fin mamma, og elsket fordi du kjempet så hardt for å få han/henne. Og så tror jeg det er viktig å ikke la seg stoppe av tanken på negative ting som muligens kanskje skjer.
    Selv synes jeg det høres flott ut å kunne gi et embryo som allerede eksisterer muligheten til et liv.
    Det er så mange muligheter og mye å ta stilling til. Mest av alt håper jeg du ikke gir opp, og at et barn en dag kan være så heldig å få deg som mamma. Masse lykke til! Jeg gleder meg til å følge deg videre på reisen.
    Stor klem fra Ellen

    1. onskemamma

      Tusen takk for koselige ord Ellen.
      Akkurat embryoadopsjon er ikke aktuelt for meg, men eggdonasjon kan absolutt bli det. Jeg må bare finne ut om det på noen som helst måte kan bli mulig økonomisk.

  18. Avenger

    Jeg er veldig enig med både Elise og Ellen her. For den gevinsten både du og barnet vil oppnå ved at du endelig våger spranget, er så mye større enn alle betenkelighetene til sammen <3 Noen ting her i livet kan man bare ikke kontrollere, samme hvor hardt man prøver.

    1. onskemamma

      Så sant, så sant Avenger.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *