En ny milepæl

På en søndag våkner Ønskemamma opp til vissheten om at i dag er det 23+1. Den 24. svangerskapsuken starter nå. Forhåpentligvis holder Prinsesse A seg i magehuset i minst 10 uker til, og helst 15. Skulle en fødsel skje nå vil de likevel forsøke å redde henne. Det må bare ikke skje, for håpet om å overleve så tidlig er bare på 30-50% (ulike artikler oppgir ulike tall), men det er fint å vite at nå ville sykehuset regne en fødsel som en fødsel, og ikke som en abort – og dermed ville de gjøre alt de kunne for henne.

Om 23 fullgåtte uker sier appen Pregnancy+ dette:

Foster uke 23

Ryggmassasje som helsetips – ja, det hadde vært noe det! Ryggen min krangler hver dag, og jeg har en del krampeaktige plager rundt ribbene på den ene siden. Både dag og natt. Det er plagsomt, men det blir dårlig med massasje uten partner. En liten del av det om føles som en zillion små og store ulemper ved å stå i dette alene.

Neste milepæl nå er i mitt hode uke 28. Fem uker unna. Og de fem ukene skal prinsessen gjennom en vekstspurt står det. Spennende! For det er det legen på Rikshospitalet sa til meg: «Hun nå være der inne minst til uke 28. Da går det stort sett bra.» Satser selvsagt på uke 38 fremfor 28, men en hver milepæl på veien er viktig.

Neste ultralyd med sjekk av prinsessens vekst ligger mer enn tre uker frem i tid. Det virker langt frem dit, men samtidig løper dagene. Eller ja…akkurat disse sofadagene løper på ingen måte…men så fort Ønskemamma er tilbake på beina er jeg ganske sikker på at tida vil gå fort. Kanskje alt for fort med tanke på alt som skal ordnes og fikses.

Håper du har en fin helg. Her har verden blitt omgjort til et julekort utenfor vinduene denne helgen. Det er vakkert, men Ønskemamma – hun venter på våren.

16 kommentarer

  1. Kristin

    Kjære deg, så godt for deg å passere denne milepælen. Husker fra begge svangerskapene som gikk bra at det var godt å vite som du sier, at legene vil gjøre hva de kan dersom ungen skulle komme. Men du… Er det noen grunn til at du skal behøve å være så veldig engstelig som jeg leser at du er? Når du har kommet så langt så er jo sjansen minimal for at det skal gå galt. Jeg vet at det er usigelig vanskelig å senke skuldrene, klarte ikke det selv, men jeg skulle så gjerne ønske at du kunne klare å slappe mer av enn jeg leser at du gjør. Jeg var helt mentalt utslitt av å være bekymret da begge ungene mine ble født, og jeg skulle ønske at jeg hadde klart å ta fineste jordmor Unnis ord for god fisk: det er ingen grunn til bekymring, legg dette fra deg og ha fokus på deg selv og alt det fine du har i vente.

    1. onskemamma

      Du vet, jeg har mistet flere ganger før og hatt mange blødninger gjennom dette svangerskapet. Flere enn dem jeg har skrevet om. Pluss uvanlig mye sykdom og derav mye medisinbruk legene har måttet diskutere om er ok for prinsessen. I tillegg har det vært flere andre ting som har gitt stor belastning – men som jeg har valgt å ikke la være en del av bloggen. Så enn så lenge har det dessverre ikke vært særlig rom for å senke skuldrene. Men den tiden håper jeg kommer. Hver nye milepæl er et fint skritt synes jeg. Så deilig at du endte med to barn, selv om du var veldig bekymret for begge. Hadde du, som meg, mye komplikasjoner – siden du var like engstelig med nummer to etter et vellykket svangerskap?

      1. Kristin

        Joda, jeg vet at det er så mye lettere å be noen om å slappe av, enn å faktisk gjøre det. Som nevnt så klarte jeg jo ikke selv å slappe av før ungene var ute og selv da tok det litt tid før jeg turte å kjenne på lettelsen.
        Jeg har mistet to, én før eldstemann og én mellom han og minstemann. Dramatisk førstefødsel var nok grunnen til at jeg var så bekymret gjennom det andre vellykkede svangerskapet. Hadde liksom både opplevd at to svangerskap gikk galt, og en fødsel der jeg trodde jeg mistet ungen (og barnefaren trodde han mistet oss begge). Det satt i, og jeg kunne vel egentlig ikke helt tørre å tro at jeg skulle være så heldig at alt gikk bra til slutt, én gang til.
        Jeg håper at du klarer å nyte litt det vidunderlige faktum at et lite menneske blir laget fra scratch inni deg, at du klarer å tro på at naturen har servert deg din dose med uflaks, og at du kan klare å tenke på at du nå er noen få måneder fra å møte hun du har ventet så lenge på.

  2. Cathrine Pedersen

    Jeg skjønner deg så godt fordi jeg hadde to risiko svangerskap, men som jeg har skrevet tidligere så klarte jeg å slappe av mer etter uke 28. Så håper av hele mitt hjerte at du kommer dit og enda lenger! Hilsen en som nå har en på 10 og en på 12 ❤

  3. Annette

    Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det. Vi har mistet mange ganger, men hadde et relativt ukomplisert svangerskap når vi endelig fikk det til å klaffe. Men den usikkerheten og redselen jeg kjente på begynte heller ikke å avta før jeg var kommet så langt som du er nå. Og selvom hele verden sa at ting kom til å gå fint, så var det vanskelig å tro på det. Jeg måtte godta ovenfor meg selv at det var ok å være redd, så ble det lettere å kose seg med alt det positive som skjedde. Hver lille bevegelse som man kjente, magen som vokste. Selv bekkenløsningen ble positiv, for da visste jeg at alt var ok. Sender deg mange varme tanker og ønsker deg en nydelig søndag ❤

    1. onskemamma

      Ja, enig med deg Annette. Det er både ok og naturlig å være redd etter tidligere tap – og i sær med pågående komplikasjoner. Gleder meg til jeg kjenner liv regelmessig. Det blit fint!

  4. Min lille gutt kom i uke 28, det gikk bra det og vi dro hjem etter fem uker på sykehuset 🙂 det beste er selvfølgelig å være i magen enda lenger, men på nyfødt intensiv sa de at etter uke 28 så er de såpass store at de tåler en del 🙂 lykke til videre, dette går så bra så 🙂

    1. onskemamma

      Ja, det stemmer med det de sa til meg Line. Så deilig at det endte bra, for skummelt var det nok underveis.

  5. Trodde ikke de prøvde å redde babyen før uke 24+0. Ikke 23?

    1. onskemamma

      Jo, de prøver fra uke 23 – men lykkes vel ikke så ofte. De har dog klart med med noen sa jordmor til meg, men faren for senskader er selvsagt høy.

  6. Kjersti

    Kanskje det er en ide å på ny lese gjennom svangerskapsbloggene til andre ønskemammaer som du vet det har gått bra med? Kanskje det løfter humøret litt? God bedring!! Om en ukes tid er du sikkert i mye bedre form!!

  7. Camilla

    God bedring, derover. Både svangerskap og fødsel handler om å ta ting som det kommer. Og selv om du ikke skulle være bekymringsfri, så virker det som om du er i en modus som tar høyde for både det ene og det andre. Og det trengs jo, når en ikke vet helt fra en uke til annen hvordan kroppen kommer til å ha det.
    Det er minimalt med sjanse for at noe skal skje nå etter uke 23. Det er godt å vite. Likevel er det også innafor at det som enda er uvisst spøker i bakgrunnen. Sånn er det jo for mange. Begge deler på en gang.
    På samme måte som det å ha barn kan være både fint og bekymringsfullt. Givende og slitsomt. Flere følelser samtidig.
    Ønsker deg rask recovery og fine uker fremover.

  8. Monicafos

    Riktig god bedring ❤️

    Er så heldig å være tante til en gutt som ble født 24+3, skulle ikke vært født før nå i februar, men alt vært med oss i 3,5 mnd. På langt nær noe drømmesituasjon, men så langt tester per nå kan vise er alt bra med han. Men du skal ruge lenge, lenge til. Og forstår godt din bekyring. Håper all sykdommen du har hatt det siste året gjør at du nå kan være frisk de neste fem årene, så slipper du å være syk når lillegull kommer ❤️

  9. Jeg forstår veldig godt den bekymringen du har. Etter mange år med prøving og abort når man endelig trodde det gikk veien. Jeg turte ikke slappe ordentlig av Før han var født. En nydelig liten gutt som nå nærmer seg 6 måneder.
    Når ønske er så stort og alt ikke er helt ukomplisert så forstår jeg at du ikke senker skuldrene.
    Ønsker deg masse god bedring og gode tanker i tiden som kommer ♥

  10. Duangdaw

    Når man ønsker noe så inderlig som det vi gjør, så er fallhøyden så stor. Frykten for det evt tapet sitter i alle celler i hele kroppen, det blir helt umulig å legge vekk den skrekken. Tanken på den lille varme og levende kroppen man kan få i armene føles så uvirkelig etter den tunge veien vi har gått, og fortsatt går. Ønsket om den følelsen overgår alt, men frykten legger seg som en demper for å beskytte mot evt sorg. ‘Tenk om jeg lar meg selv slippe fram gleden, og så går det ikke allikevel, åssen skal jeg overleve det?’ Da er det bedre å se det an litt, og holde igjen litt på den boblende gleden som tross alt finnes langt der inne et sted! Men som er så altfor skummel å kjenne på!
    Jeg kan ikke si at jeg vet åssen du har det, for du er du og jeg er jeg, og følelsene våre er ulike. Men jeg vet veldig godt åssen det er å være livredd for å miste det vi har kjempet så intenst for å få til… Det som skal bli, og er, det aller, aller viktigste i hele verden!
    Du er i tankene mine hver dag, og som du vet så er det en liten blid prins her som venter på Prinsesse A! ❤

    1. onskemamma

      Så godt sagt Duangdaw!
      Sånn er det for mange av oss som har mistet før tror jeg.
      Prinsesse A gleder seg veldig til å hilse på selveste gladprinsen. ❤

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *