Kl 09:07 var prinsessen trygt ute. Mor ble sydd sammen lag for lag bak forhenget. Jeg var glad for å slippe å se det, selv om den delen av keisersnittet gikk kjempefint. De kunne sine saker, Dr.Nydelig og Dr.Mild.

Ved hodeenden lå prinsessen – vi lå kinn mot kinn. Jeg kunne ikke røre meg og tenkte at jeg kan ikke se henne – bare deler av henne. Jeg lå der og lurte på hvordan hun så ut.

Når alt var sydd sammen gikk turen til postoperativ avdeling. Der skulle vi være til lammelsene gikk ut av kroppen. Hege og Brita byttet på å være der sammen med meg eller oss. Det er jeg så takknemlig for. Når prinsessen ble tatt ut en liten stund var noen jeg kjente sammen med henne, for da ble en av dem med. Det var fint å tenke på. På bildet nedenfor kommer de trillende med henne, til en glad mamma:

Spinalbedøvelse er jo genialt, med tanke på at man kan være våken samtidig som man opereres. Under et keisersnitt er det jo fantastisk å få lov til å være våken. Men lammelsene….de synes jeg var ekle. I noen timer er man jo helt lam fra livet og ned. Det er umulig å føle underkroppen, og å røre den. Jeg kjente på den snikende frykten av at lammelsene ikke skulle gå ut igjen. Lå i senga på postoperativ avdeling og ventet. Kjente etter og kjente etter. Kunne jeg røre noe nå? Nei. Nå da? Nei. Nååå da? Fortsatt nei.

Det tar litt lengre tid enn vanlig, sa de som var på jobb der. Du må nok kanskje bli her noen timer. Jeg tenkte at dette må jeg ikke tenke på. Jeg må bare tenke på prinsessen. Likevel lagde hjernen allerede scenarioet: Hva om følelsen ikke kommer tilbake? Hva om jeg må være mor alene med lammelser? Sånn er hjernen bare skapt.

Til dem som ventet på meg sa de at det så ut til at det kunne ta seks timer. Heldigvis tok det ikke fullt så lang tid, men det kjentes som en evighet. Jeg ville bare ha tilbake følelsen og kunne ta meg litt av barnet mitt. Ville ut av situasjonen der andre måtte ta seg av meg.

Dr.Stødig kom innom og fortalte hva som var gått galt med spinalen. Det var fint. Mens jeg lå der fikk jeg spinalkløe også. Det hadde jeg faktisk aldri hørt om. Jeg klødde, klødde og klødde. De forklarte hva det var også, og sa de ville sette antihistamin. Jeg ba dem la det være. Tenkte at det, sammen med de smertestillende jeg allerede hadde fått, ville gjøre meg trett og sløv. Det var det siste jeg ville være sammen med prinsessen. Disse gylne minuttene og timene ville jeg ikke døse bort. De ville jeg ha med meg. Da ville jeg heller klø noen timer. Så jeg klødde og drakk saft med isbiter, klødde og drakk saft med isbiter. Kateter er topp for den som har måttet tisse flere ganger i timen i slutten av graviditeten. Nå kunne jeg drikke alt jeg ville uten å bli tissatrengt. Hehe! Aldri så galt, så godt for noe sies det.

Dr.Stødig gikk igjen. Jeg rakk heldigvis å si til ham at jeg syntes han hadde gjort en fabelaktig god jobb i å roe meg når panikken over å ikke få puste tok meg. Ære være ham altså.

Underkroppen var like lam. Kan du røre litt på tærne? spurte de. For mange ganger. Jeg ble stressa, for jeg kunne ikke det. Tenkte at siden de spurte så mange ganger skulle jeg kunnet det nå. Sykepleieren som var på jobb ble tydelig utålmodig. Hun ville gjøre stell, og få oss over på barsel. Men stell skal vente til følelsen er på plass og pasienten kan hjelpe til med bevegelse. Vi kunne kjenne utålmodigheten i rommet. Til slutt kjente jeg det. Snev av kontakt med det venstre låret. Ikke noe i høyre. Ikke noe i noen av leggene, anklene, føttene eller tærne. Det varte og rakk – i det som kjentes som en evighet.

Til slutt valgte hun å ikke vente. Det ble en dum opplevelse, med store vansker med bevegelse og mye smerte under stellet. Hva er smerten på en skala fra 1-10 nå? spurte hun før stellet. Jeg lå stille – hadde jo ligget stille hele tiden, og sa 4. Da gir jeg ikke mer smertestillende, sa hun. Jeg tenkte at det var fint.

Så fort stellet begynte ble jeg bedt om å rulle meg fra side til side i senga. Med et sår som gikk gjennom hele buken, og ben jeg ikke kunne hjelpe noe særlig til med ble det vondt. Kjempevondt. Jeg sa fra – sa at nå var smerten langt høyere enn den 4-eren. Nå spurte jeg jo da, og da sa du 4. Da baserer jeg meg på det, sa sykepleieren. Utålmodigheten var tydelig. Brita og jeg vekslet blikk. Jeg så at vi tenkte det samme. Jeg skjønte at mer smertestillende nå ikke var særlig aktuelt for sykepleieren og tenkte samtidig at det var unødvendig av henne – at hun som hadde dette som jobb burde vite hvordan en typisk smerteutvikling under stell etter keisersnitt kunne være.

Når man aldri verken har hatt spinal før eller gjort keisersnitt før er det jo umulig å forestille seg hvordan smertene skal skyte gjennom kroppen første gang du må snu deg i senga – uten å ha ben å hjelpe til med. Det kunne enkelt vært løst med å dra på med litt ekstra smertestillende. Jeg kunne krevd det også selvsagt, men tenkte at det stellet må bare bli ferdig – så jeg kan komme meg bort herfra.

Til slutt var det over og portør ble tilkalt. Han trillet prinsessen og meg over på barsel. Der kom vi til å bli i fem netter. Det visste vi ikke da, men sånn ble det. Og for noen fine folk som jobber på barsel på Riksen! Timene på postoperativ avdeling ble heldigvis den eneste litt dårlige opplevelsen. Mer om barseloppholdet… etter hvert. Men her skal du få se noen av de nydelige bildene Eva Rose tok mens prinsessen og jeg var atskilt en liten stund. Det blir nok (som du kanskje allerede har forstått) ikke veldig mange bilder av henne her på bloggen der ansiktet vises, men det blir noen fra denne aller første dagen i livet, etter hvert noen fra en nydelig nyfødtfotografering vi har vært på og så et helt fantastisk bilde fra hun er tre uker gammel som jeg har forelsket meg i. Det gleder jeg meg til å dele.

Her er prinsessen helt ny. Jordmor, som var med under fødselen, holder henne på det første bildet. Det er ikke bare-bare å bli født altså:

På disse neste bildene har hun blitt cirka to timer gammel:

Hey, det var visst ikke så verst med denne verden likevel:

Aaaaaw – smelt! Så glad for disse bildene altså. Håper og tror prinsessen selv vil like dem etter hvert.

I dag skal vi på helsestasjonen. Rotavaksinen står på planen. Mor gruer seg med tanke på at lille hjerte kanskje blir utilpass og får vondt i magen etterpå. Får gjøre meg klar for å trøste og bære, trøste og bære.