Så er den i hus – denne fantastiske lekestuen. Eller….det jeg hadde håpet skulle bli en fantastisk lekestue. Vår egen lille greske terrassedrøm. Agapi Street 4. Sånn som dette skal den forhåpentligvis se ut når den er satt opp. Så skal den males i hvitt og turkis, pyntes og innredes. Både maling, møbler, bilder, ringeklokke, postkasse, blomster og mere til er allerede på plass her hjemme. Takket være en varm ring av fine folk.

Jeg vet akkurat på en prikk hvordan den skal se ut når den står klar – både utenpå og inni. Jeg tror den kommer til å bli så fin! Eller trodde…

Så er den dessverre ødelagt. Ganske mye ødelagt. Det var den siste av denne type lekestue som forhandleren vi valgte hadde igjen her i byen. Noe av gulvet var ødelagt av en truck sa de, men alt annet skulle være inntakt. Vi ble enige om at de skulle kutte til et nytt gulv, av mere solide terrassebord. Så da kjøpte jeg ekstra terrassebord, maling og malte alt som skulle bli gulv i den superfine turkisfargen jeg har valgt. På kveldene etter jobb malte jeg. Det var mens det var regn, så jeg måtte male innendørs – rettere sagt i stua. Vesla A har funnet seg fint i å måtte navigere mellom planker og trevegger – hun vet at det er til henne. Ettermiddagen resten av lekestua kom i hus sto alle terrassebordene ferdig malte og ventet. Så viste det seg at de alle sammen dessverre har veldig ulik lengde fra de som var i pakken. Og de er ikke lengre – de er kortere.

Som dere ser tar lekestua opp det meste av plassen innendørs per nå. Vi håper veldig på å få satt den opp snart – utendørs.

Dessverre var det ikke «bare» gulvet som var skadd. I tillegg var et av syv veggelementer skadd, deler av taket og også flere andre deler. De som har solgt lekestuen sendte en hyggelig mann hjem til oss. Han gikk gjennom alt, og tok med seg en vegg + dette:

Det var mye! Så nå sitter vi her med 3/4 lekestue, og vet verken om eller når det vil ordne seg. Det gir meg skikkelig vondt i magen. Og hun som fylte fire år spør selvsagt når hun får lekestuen hun hadde ønsket seg – og som per nå bare er et lass av deler som fyller hele leiligheten vår.

Samtidig sitter vi her og savner henne som vi hadde gledet oss så veldig til å vise den til. Hun som elsket Hellas, blomster og livet.  Hun som elsket onkel. I går gravla vi henne – vår alltid blide, livsglade tante. Hun vi ikke har sett siden jul fordi Corona stjeler så mye fra så mange. Corona stjeler liv, arbeidsplasser og økonomi. Stjeler vår dyrebare tid med hverandre. Stjeler minner.

Alle mennesker skal dø. Alle er umistelige. Vi kan aldri bli forberedte på å miste noen, men dette dødsfallet var helt uventet. Dette kom som lyn fra klar himmel – akkurat som da vi mistet vår andre tante i mai for ganske nøyaktig et år siden. Vi trodde de skulle leve lenge – disse spreke tantene på +/- 70 år. At de ville bli enker i mange år. Vi rundt trodde det. Onklene mine trodde det også. Nå sitter de tilbake alene. Ingen menn som nærmer seg 80 år burde oppleve det.

Det er en trøst å vite at de fikk 42 fantastiske år sammen. 42 år fylt med musikk, folkedans, årlige turer til Hellas, daglige turer i skog og mark. Hunder, markblomster, fuglesang, latter og lune smil. 42 år uten en eneste krangel. Det er en fantastisk gave.

Kirken gjenspeilet livet de har levd sammen. Den svømte i blomster. Badet i vakker musikk. Da tre voksne venner sang Blåveispiken i verdens vakreste harmoni slapp vi alle sorgen løs – mens vi samtidig kjente på takknemligheten og  gleden. Gleden over å ha kjent henne som levde så intenst. Hun som så det store i det lille. Hun som elsket naturen. Jeg vet hun ville elsket denne gravplassen hun nå har fått ved vannet. Den er så vakker.

For meg var hun den eneste i familien vår som åpent snakket om min greske del av familien. Det var fint. Jeg lurer på om hun visste det?

I dag hører jeg denne låten, hans hyllest til henne, på repeat på  Spotify mens tårene renner. Hyllning, som ble spilt i kirken. Den har en utrolig vakker tekst, så spiss ørene. Her er en smakebit:

«De tackar mig för vals och pols, och bjuder upp till dans.

Jag tackar dig, för utan dig, hade jag ej haft en chans.»

Når Agapi Street 4 forhåpentligvis en dag står klar skal jeg be han som står alene tilbake på gresk salat utenfor vårt lille greske hus på terrassen. De var så glade i Hellas at de spiste gresk salat sammen i huset i skogen i Telemark en gang i uka. Det er det fint å tenke på. En vakker dag, forhåpentligvis om ikke alt for lenge, sitter vi utenfor Agapi Street 4 med hver vår greske salat. Så skal vi late som vi er på tur til Hellas. Vi skal spille både gresk musikk og Hyllning, og minnes henne.

Knuste hjerter blir aldri igjen som før. De gjør ikke det. Måtte restene kunne limes sammen til vakker mosaikk.

Måtte vi om en uke eller to også ha mer enn mosaikk til lekestue.