Takk!

Takk, takk og tusen millioner takk. Dette kunne vært et langt blogginnlegg, for prosessen med å få Agapi Street 4 opp å stå har vært lang. Det har vært en del uventede utfordringer underveis, og vi hadde (alt for) lenge stua full av et lass av planker i ubehandlet treverk. For dette var jo et byggesett – et byggesett med en god del feil og mangler skulle det vise seg.

Det ble dyrt. Det var veldig tidkrevende. Det var utfordrende, og i grunn et idiotisk prosjekt å ta på seg når man er alene med en 4-åring. Men det var verdt det. For nå står hun her – vår lille greske drøm av en lekestue.

Agapi Street 4 med tilhørerende Café Melis. ?

Uten dere, så veldig mange av dere,  hadde det slettes ikke vært mulig. Det hadde det ikke. Fra innerst i hjertet, til alle (både i inn og utland) som har bidratt på ulike måter, tusen, tusen, tusen takk. ❤️

Og nå – nyt synet:

Så er den i hus – denne fantastiske lekestuen. Eller….det jeg hadde håpet skulle bli en fantastisk lekestue. Vår egen lille greske terrassedrøm. Agapi Street 4. Sånn som dette skal den forhåpentligvis se ut når den er satt opp. Så skal den males i hvitt og turkis, pyntes og innredes. Både maling, møbler, bilder, ringeklokke, postkasse, blomster og mere til er allerede på plass her hjemme. Takket være en varm ring av fine folk.

Jeg vet akkurat på en prikk hvordan den skal se ut når den står klar – både utenpå og inni. Jeg tror den kommer til å bli så fin! Eller trodde…

Så er den dessverre ødelagt. Ganske mye ødelagt. Det var den siste av denne type lekestue som forhandleren vi valgte hadde igjen her i byen. Noe av gulvet var ødelagt av en truck sa de, men alt annet skulle være inntakt. Vi ble enige om at de skulle kutte til et nytt gulv, av mere solide terrassebord. Så da kjøpte jeg ekstra terrassebord, maling og malte alt som skulle bli gulv i den superfine turkisfargen jeg har valgt. På kveldene etter jobb malte jeg. Det var mens det var regn, så jeg måtte male innendørs – rettere sagt i stua. Vesla A har funnet seg fint i å måtte navigere mellom planker og trevegger – hun vet at det er til henne. Ettermiddagen resten av lekestua kom i hus sto alle terrassebordene ferdig malte og ventet. Så viste det seg at de alle sammen dessverre har veldig ulik lengde fra de som var i pakken. Og de er ikke lengre – de er kortere.

Som dere ser tar lekestua opp det meste av plassen innendørs per nå. Vi håper veldig på å få satt den opp snart – utendørs.

Dessverre var det ikke «bare» gulvet som var skadd. I tillegg var et av syv veggelementer skadd, deler av taket og også flere andre deler. De som har solgt lekestuen sendte en hyggelig mann hjem til oss. Han gikk gjennom alt, og tok med seg en vegg + dette:

Det var mye! Så nå sitter vi her med 3/4 lekestue, og vet verken om eller når det vil ordne seg. Det gir meg skikkelig vondt i magen. Og hun som fylte fire år spør selvsagt når hun får lekestuen hun hadde ønsket seg – og som per nå bare er et lass av deler som fyller hele leiligheten vår.

Samtidig sitter vi her og savner henne som vi hadde gledet oss så veldig til å vise den til. Hun som elsket Hellas, blomster og livet.  Hun som elsket onkel. I går gravla vi henne – vår alltid blide, livsglade tante. Hun vi ikke har sett siden jul fordi Corona stjeler så mye fra så mange. Corona stjeler liv, arbeidsplasser og økonomi. Stjeler vår dyrebare tid med hverandre. Stjeler minner.

Alle mennesker skal dø. Alle er umistelige. Vi kan aldri bli forberedte på å miste noen, men dette dødsfallet var helt uventet. Dette kom som lyn fra klar himmel – akkurat som da vi mistet vår andre tante i mai for ganske nøyaktig et år siden. Vi trodde de skulle leve lenge – disse spreke tantene på +/- 70 år. At de ville bli enker i mange år. Vi rundt trodde det. Onklene mine trodde det også. Nå sitter de tilbake alene. Ingen menn som nærmer seg 80 år burde oppleve det.

Det er en trøst å vite at de fikk 42 fantastiske år sammen. 42 år fylt med musikk, folkedans, årlige turer til Hellas, daglige turer i skog og mark. Hunder, markblomster, fuglesang, latter og lune smil. 42 år uten en eneste krangel. Det er en fantastisk gave.

Kirken gjenspeilet livet de har levd sammen. Den svømte i blomster. Badet i vakker musikk. Da tre voksne venner sang Blåveispiken i verdens vakreste harmoni slapp vi alle sorgen løs – mens vi samtidig kjente på takknemligheten og  gleden. Gleden over å ha kjent henne som levde så intenst. Hun som så det store i det lille. Hun som elsket naturen. Jeg vet hun ville elsket denne gravplassen hun nå har fått ved vannet. Den er så vakker.

For meg var hun den eneste i familien vår som åpent snakket om min greske del av familien. Det var fint. Jeg lurer på om hun visste det?

I dag hører jeg denne låten, hans hyllest til henne, på repeat på  Spotify mens tårene renner. Hyllning, som ble spilt i kirken. Den har en utrolig vakker tekst, så spiss ørene. Her er en smakebit:

«De tackar mig för vals och pols, och bjuder upp till dans.

Jag tackar dig, för utan dig, hade jag ej haft en chans.»

Når Agapi Street 4 forhåpentligvis en dag står klar skal jeg be han som står alene tilbake på gresk salat utenfor vårt lille greske hus på terrassen. De var så glade i Hellas at de spiste gresk salat sammen i huset i skogen i Telemark en gang i uka. Det er det fint å tenke på. En vakker dag, forhåpentligvis om ikke alt for lenge, sitter vi utenfor Agapi Street 4 med hver vår greske salat. Så skal vi late som vi er på tur til Hellas. Vi skal spille både gresk musikk og Hyllning, og minnes henne.

Knuste hjerter blir aldri igjen som før. De gjør ikke det. Måtte restene kunne limes sammen til vakker mosaikk.

Måtte vi om en uke eller to også ha mer enn mosaikk til lekestue.

And just like that, in the blink of an eye, you are 4.

Så er dagen her. Dagen du har ventet på og planlagt nesten daglig siden….tja….januar kanskje. 4-årsdagen. En stor dag for et lite menneske.

Bordet står klart for morgendagens frokost.

«Jeg skjønner ikke hvor tiden ble av» er ingen klisje. Det er virkelighet. Jeg vet at i dag er det 4 år siden du ble født, men jeg forstår det ikke. På dette bildet er du to timer gammel. Det føles som om det var i går – og samtidig en evighet unna.

Da du var baby var jeg redd for å miste babyen min. For at du skulle bli stor for fort, at jeg aldri skulle ha en baby igjen, og at jeg ikke ville huske hvem du var.  Som liten. Sånn er det litt også. Jeg kan ikke helt huske hvem du var, før du kunne krabbe, gå, snakke…. Men det at du ble større var ikke noe å være redd for. Vi har jo vokst sammen – hver dag. Jeg har elsket å se deg utvikle deg – å lære deg nye ting hver eneste dag.

Og i dag fyller du fire fantastiske år. Jeg elsker den flotte 4-åringen du har blitt!

Livlig, utadvendt, klok og bestemt. Samtidig som jeg elsker å se deg vokse kjenner jeg på akkurat den samme redselen nå. Redselen for at du skal bli for stor for fort. Redselen for at jeg ikke stopper opp nok. At dagene passerer uten at jeg er tilstedeværende nok. At jeg ikke holder hardt nok i sekundviseren. Redselen for at jeg en dag, om noen år,  ikke skal huske den fantastiske 4-åringen du er i dag. Tida går så vanvittig fort.

Så tenker jeg at den dagen du fyller 8 år eller 14 år vil jeg elske den du har blitt da, og ikke savne den du er akkurat i dag. Vi skal vokse sammen – du og jeg. Som vi har gjort det disse 4 årene.

Men i dag – akkurat i dag – fyller du 4 år, og vi skal leve her og nå. Jeg håper dagen blir alt du kan tenke deg….foruten den store festen jeg vet du ønsker deg men som pandemirestriksjonene setter en stopper for.

Du har ønsket deg et lekehus til 4-årsdagen. «Et sånt stort hus med kjøkken inni.» Du har snakket mye om det huset. I dag skal jeg snakke med Maxbo, og om et par uker håper jeg huset står klart på terrassen. En vakker dag skal du kanskje forstå hvilken unik og stor ring av gode mennesker du hadde rundt deg da du var barn, som gjorde nettopp det mulig. Takk- fra hjertet takk! ❤️ (…and more to come later.)

Lille venn, jeg har elsket deg siden lenge før du ble født. Jeg håper en del av deg vet det. Noen ganger er jeg alt for stressa, for sur, for streng, for kravstor. Jeg håper likevel at du kjenner mest på kjærligheten. Den er større enn du noen gang vil kunne begripe.

I have been irrationally crazy about you since before you were born. That crazy love  will never end. Never!

Gratulerer med dagen jenta mi!

Jeg sier i dag det jeg sier de fleste dager:

Jeg elsker deg til månen, og tilbake.
Jeg elsker deg til sola, og tilbake.
Jeg elsker deg til alle stjernene i hele universet, og tilbake.
Jeg elsker deg så lenge hjertet kan slå, og helt inn i evigheten også.

Gode, varme klemmer fra mamma. ❤️

Så har det blitt søndag 25.april 2021. Våren er her, i alle fall de fleste dager, og det er deilig. Elsker vår og sommer! Tida løper, og nå er det faktisk bare tre uker til Lille A fyller 4 år. FIRE år! Det er crazy! Det går så veldig, veldig fort.

Hun har gledet seg til 4-årsdagen en evighet allerede, og planlegger bursdagen sin stort sett hver dag. Å fylle fire år er en stor dag. ❤️❤️❤️❤️

Hverdagen går i sitt travle tempo, med mye jobb og korte ettermiddager. Det er dager da vi drømmer om å si opp jobben, flytte til Rhodos og nyte varmen og mer tid sammen. Det går jo ikke, men det er lov å drømme. Bildet nedenfor er fra vår aller første Rhodostur, i 2018.

For nå nedskalerer vi drømmene, og drømmer om en fin hjemmesommer. Det er en stor og deilig (men veldig vindfull) terrasse av tre her vi bor, og vesla ønsker seg lekestue til bursdagen. Det har jeg veldig lyst til at hun skal få, for det har jeg gode minner med selv fra barndommen. Det er noe med det å krype inn i sitt eget lille univers. Få med seg et pledd, en flaske rød saft og noen kjeks – og aller helst en liten venn også. Det å trykke seg fnisende sammen på liten plass, en plass som er ens egen, det gir fine barndomsminner.

Her tenkte jeg å spørre deg om råd. Har du en lekestue? Tar i så fall gjerne tips om type. Det bør være en hun kan bruke til hun er 6-7 år, så den kan ikke være for lav inni. Vet ikke hva jeg bør se etter. Plast? Tre? Brukt? Ny? Det må være en som ikke setter treplattingen under i fare for å råtne. Superdyre er de også synes jeg, så nå selger vi unna det vi kan av andre leker. Det er fint det også. Vi liker gjenbruk, så jeg har trålet Finn, men det er jo ikke bare-bare å få fraktet ferdig monterte lekestuer heller.

Denne nedenfor kan vi faktisk få og pusse opp, men jeg kan ikke skjønne at jeg skulle klare å frakte den hjem selv om den står bare et par kilometer unna. Jeg tror kanskje det blir umulig, sånn at vi må lete videre.

Hun elsker lekekjøkken, og har elsket det siden hun var 1 år, så jeg vurderer det første under her. Samtidig tenker jeg at et der man kan lukke dører og vinduer har større bruksområde?

Hva slags type lekestue har dere vært fornøyd (eller misfornøyd) med? Og frem til hvilken alder har barna brukt dem? Min egen favoritt er utvilsomt denne, som jeg drømmer om å gjøre om til et gresk lite hus i hvitt med turkis dør.

Er den ikke lekker? Har du gode innspill tar jeg dem gjerne. For her innser mor at vesla sin bursdag plutselig er rett rundt hjørnet. ?

Søndag 14.februar 2021. Fastelaven. Valentines. Og morsdag.
Min tredje morsdag.

Denne dagen startet med at vesla sa «Mamma, jeg ELSKER deg!» høyt fra sin side av senga. Hun sier aldri det. I dag var det som om hun visste at det var en spesiell dag. Så tøyset vi i senga, spiste en lang frokost, dro på lekeplassen i sole og innom mormor – som hadde hjulpet en stor, liten jente med morsdagsgaven.

Dager som denne! ❤️

Dager som denne kommer jeg aldri til å ta for gitt. Dager som denne gjør meg så uendelig takknemlig. For det er ikke gitt å kunne feire morsdag. Det vet jeg så godt. Dager som denne renner tårene mange ganger i løpet av dagen. Elsketårer kaller vi de tårene her i vår bitte lille familie.

Dette er en fantastisk dag for meg. Det er det for mange andre mødre også. Så er dette samtidig en veldig vond dag for alle dem som har et eller flere barn for lite. Barn de har mistet. Barn de aldri har fått. På dager som denne sender jeg en varm tanke til alle dem.

På dager som denne bøyer jeg nakken i ydmyk takknemlighet. Og der nede, under meg ser jeg henne. Så løfter jeg henne opp, klemmer henne så hardt jeg tør. På dager som denne vil jeg klamre meg fast i sekundviseren og aldri, aldri slippe.

Så er helgen her. Det kjennes godt etter en stressende uke. Siden det fortsatt er besøksrestriksjoner i landet vårt har Lille A og jeg ingen helgeplaner. Ingen kan besøkes, ingen kan besøke oss og ute er det 15 kuldegrader. Vi får ta frem ark, fargestifter, saks, lim og og andre hobbysaker og kose oss inne.

Apropos tegning. Husker du denne tegningen fra Lille A som jeg sendte inn til Kunsta?

Den smeltet jo et mammahjerte. Nå har jeg fått tilbake kunstforslag Fra Kunsta, og jeg synes den blir sååååå fin. Altså, superduperfin! Se her- her er utgangspunkt og resultat:

Jeg er såååå fornøyd. ❤️ Jeg har ikke fått bare et utkast, men hele fem ulike fargevarianter å velge mellom. Det var en overraskelse. Så gøy!

Nå kommer valgets kval. Hvilken farge skal jeg gå for? Tror det står mellom en av disse fire. Hvilken er din favoritt?

Så vil jeg spørre Lene, som er den av kunstnerne som har laget vårt bilde, om hun han gjøre et par endringer. Lille A kom nemlig hjem med en skjønn tegning av en liten mus fra barnehagen i går. I barnehagen hun går i har de nemlig laget seg historien om en mus som bor i veggen, og de har satt opp en liten dør for den – en sånn som Rampenissen har. Mon tro om den musa kan legges til på tegningen? Kunsta kan nemlig slå sammen fler tegninger i et bilde. Veldig kult! Det betyr at hvis du har mer enn et barn kan alle barna dine tegne noe, og så kan Kunsta lage et felles kunstverk av det.

…også ønsker jeg å bytte ut høstløvet som er lagt inn på kjolen på bildet. Høsten er ikke min favorittårstid, så akkurat det passet ikke så godt. Når vi tegner sammen ber Lille A meg alltid om å tegne hjerter til henne. Kanskje noen av mine hjerter kan legges inn på kjolen? Jeg vet ikke om det er mulig, men jeg skal jammen spørre.

Som jeg lovet har jeg spurt om mulige rabatter for deg som leser dette – hvis du også har lyst til å lage kunst av tegninger barn eller barnebarn har laget. Det sa Kunsta ja til. Hurra! De sa de (naturlig nok) ikke kan gi rabatt for selve kunstarbeidet. Det koster 800 kr å få utformet er grafisk eller minimalistisk trykk og 1300 å få utformet et malerisk trykk, som er den stilen jeg gikk for. Så kjøper man produktene man vil ha. Her har Kunsta sagt de vil gi hele 60% rabatt på alle premium postere og 20% på alle kopper og krus.

De premiumplakatene koster virkelig ikke mye når arbeidet først er gjort, så vi kommer til å bestille flere. Her har Kunsta sendt priseksempler på noen av størrelsene:

Wow! Morsdagsgave og julegaver (bare å være tidlig ute for julen 2021 med en gang) here I come! Kanskje dere også skal bruke denne iskalde og litt isolerte helgen til å ta frem ark og fargestifter?

PS: Kunsta lager også noe jeg ikke hadde tenkt på. Etter mitt forrige innlegg skrev en av dere denne kommentaren, som jeg elsket:

Kanskje har du enda flere kreative ideeer? Spent på å høre om dem i tilfellet! Ønsker deg en riktig god, avslappende og kreativ helg. ?

Hei på deg!

Først av alt – godt nytt år. Måtte 2021 slå 2020 ned i støvlene. Måtte vi innen 2022 ringes inn ha fått friheten vår tilbake. Friheten til å være sammen, klemme alle vi er glade i og til å reise fritt. Vi lengter vel alle etter den friheten.

Nå er det helg, og med de restriksjonene som er satt i forhold til hva vi kan og ikke kan drive med disse januarukene i 2021 blir vi hjemme. Helst skulle vi besøkt både mormor, Lille A sin gode venninne på Bekkestua og de fine vennene vi har fått i nabohuset. Men vi kan ikke det nå. Så da gjør vi det beste ut av situasjonen. I følge Lille A er det beste «å drive med hobbyting.» Det er koselig. Så i helgen får vi finne frem papir, fargestifter, limstifter, klistremerker, piperensere, stener som glitrer og mere til.

Lille A kan forunderlig mange ting nå. De vokser jo så fort disse små menneskene. Hun spør og graver, vil lære ting om kroppen (kan du vise meg bilder av lungene og ribbena mamma?) og gleder seg til å begynne på skolen. Der vil hun leke! ? Her hjemme klistrer hun lassevis av klistremerker, skriver bokstaver og tegner. Stadig kommer hun med «brev» hun har skrevet. Jeg elsker dem.

Tegning var lenge bare de hardeste streker. Alltid rødt. Bare rødt. Som en sint liten sjel hadde rablet over arket med hard hånd, hver gang. Så – helt plutselig – ville hun tegne med kulepenn. Og helt plutselig kunne hun tegne på en helt annen måte. Uten at jeg fikk med meg utviklingen som måtte ha skjedd i mellomtiden. Jeg kan ikke ha fulgt med i timen. Eller kanskje skjedde det bare et forunderlig utviklingssprang. Jeg vet ikke.  Men jeg vet at når hun før jul, den 12.12.20 for å være nøyaktig, satt ved siden av meg og plutselig tegnet denne – ja, da smeltet mammahjertet.

Den første hodefotingen vi ser må jo være verdens vakreste kunst for enhver mamma eller pappa? Det synes i alle fall jeg. Umiddelbart tenkte jeg at denne må opp på veggen. Denne må jeg spare. Men i hvilket format. Skulle jeg bare ramme den inn, eller finne på noe annet? Trykke det på en kopp kanskje? Eller forstørre det?

For å finne ut om noen hadde gode forslag lette jeg først på det store internettet (Google, I love you), med tanke på om jeg kanskje fant noen kunne lage et smykke. Det har jeg nemlig sett noen som har. Før jeg fant det jeg lette etter fikk jeg tips fra en hyggelig dame om noen jeg ikke hadde hørt om før. Kunsta! Det må jeg bare dele med dere! Det er tre kunstnere, Lene, Siv og Aleks, som gjør barnetegninger om til utrolig kule bilder. Se på disse skjønne bildene da:

De tryller enkle barnetegninger til den kuleste kunst.

Jeg tenkte på sekundet at dette – dette skal jeg prøve. Så rakk jeg det ikke før jul, men jeg tenker  jeg skal prøve det nå. Hvordan resultatet blir aner jeg ikke, men nå har jeg akkurat sendt tegningen vår til Kunsta, og så får vi se. På nettsiden kunne jeg velge mellom malerisk, kunstnerisk eller minimalistisk utrykk. Jeg tror min favoritt er malerisk men er litt usikker på valget, så jeg kommer til å be Kunsta om hjelp. Men jeg kommer til å fortelle dem at uansett uttrykk så er favorittfargen til Lille A rød, mens mor er glad i lilla. Gult, orange og rosa liker både liten og stor mens ingen av oss er spesielt glade i blått, grått og brunt. Så da håper jeg å få tilbake et herlig forslag i farger vi begge liker.

Jeg skal si fra til deg når resultatet er klart, men i dag ville jeg bare fortelle deg om dette som jeg aldri hadde hørt om, men som noen andre fant for meg. Det er nok flere enn oss som skal sette oss med hobbyaktiviteter denne helgen, og da kan det sikkert dukke opp vakre kunstverk fra barnehånd som gjør at dette  kan være et fint tips for flere enn oss.

Ønsker deg en fin, trygg og rolig helg. ❤️

Det har blitt kveld – eller natt. Kalenderen viser 23.12.2020. Det er dagen før dagen. Lille julaften, i dette underlige annerledesåret vi lever i.  Året som reiste av gårde med friheten vi kjente, og så ofte tok for gitt. Friheten til å være sammen, til å klemme og til å reise dit vi vil. Måtte 2021 gi oss denne friheten tilbake, før neste jul ringes inn.

Men nå står vi her, midt i en pandemi. Til tross for ufrihet, og for at vi dessverre ikke har hatt mulighet til å besøke den halvdelen av familien vår som bor utenlands dette året, føler jeg meg som verdens heldigste.

Altså – denne julen! Dette barnet! ❤️

Nå er Lille A 3,5 år. Det halve året er viktig, og vises alltid med en liten, bøyd finger. Hun er en stor liten jente. Forstår mer enn jeg forstår at hun kan. Gleder seg til jul, men er litt redd for nissen (og nettopp derfor har hun i kveld behørlig lukket døren som pleier å stå på gløtt inn til rommet hennes  – for akkurat nå henger jo juelstrømpen der og nissen kommer kanskje.)

Vi har bakt pepperkaker og krumkaker, sett Jul i Skomakergata (helst episode 1 hele tiden), skrevet julekort, åpnet julekalenderen (den til 10 kr med sjokolade og vakre bilder er en slager), blitt kjente med Adventus Julesnill som bor hos oss i desember, bedrevet nissegleding (en stor takk til dere som hjalp til å skape en magisk jul for den trengende familien – et innlegg om det kommer senere), vært på en minijuleferie i snøen på Gjøvik, lest julebøker, spist Ferdigstekt ribbe fra ferskvaredisken til Meny, skrevet brev til julenissen, sett med store øyne på juleutstillingen til Hageland i Porsgrunn (wow!), pyntet juletreet, tent adventslys, pakket inn julegaver…og ja, gjort det som liksom hører til advent og jul.

Denne julen er jeg blant verdens heldigste mennesker, og vet det. Å kunne ha en advent og jul sammen med dette lille mennesket – hun jeg ventet på så lenge – ja, det er nesten ikke til å tro. Jeg er så glad jeg valgte å julepynte både leilighet og juletre til 1.desember i år, sånn at vi har fått tid til å nyte det. Det er ikke mye som slår tindrende barneøyne som stirrer på skinnende juetre, eller forventningsfullt setter ut grøt til nissen (den er selvsagt allerede «spist opp».)  Det er fantastisk å få være med på barndommens fantasireise en gang til.

Om bare få minutter er det 24.12, og selveste julaften. Det er meg rivende likegyldig om det ligger noe til meg under juletreet eller ikke. Virkelig!

For den største gaven har jeg nytt hver dag i desember. Å kunne få lov til skape noens juleminner er intet mindre enn fantastisk. Jeg vet at mange fortsatt ønsker seg det. Og kanskje kjennes det særlig tungt i dette annerledesåret 2020. Jeg sender varme tanker til alle dem som fortsatt venter på sitt lille menneske.

Nå skal vi nyte julen. Denne julen. Dette barnet! ❤️

Ønsker deg og dine fine dager i julen. Se lite nyheter. Det er så stort dette vi skal gripe om i nyhetsbildet nå. Noen dager kan vi la det ligge litt tenker jeg, så lenge vi fortsatt tar fornuftige valg og passer på hverandre.  Nyt de små øyeblikkene. Det er frihet det også. ❤️

Det nærmer seg jul. Her er treet pyntet, julestjernen lyser i vinduet og Lille A sine øyne lyser enda vakrere enn stjernen i forventning hver morgen når julekalenderen skal avsløres. Hos oss er julekalenderen Adventus Julesnill, som bor i den magiske røde kofferten jeg har innredet. Adventus forteller oss hva vi skal gjøre denne dagen, eller kommer med en liten gave. Det er koselig, for både liten og stor.

En fin desember med forventningens glede. Sånn som desember skal være for alle barn. Så er det ikke sånn for alle. I dette bratte 2020 er det nok flere enn noen gang som sliter.

Den 1.desember valgte jeg derfor å legge ut dette på Facebook:

Jeg hadde kjøpt en Rampenisse og innredet en liten koffert til noen vi enda ikke kjente. Ikke mye, men kanskje kunne vi glede en familie med noe smått tenkte jeg.

Flere meldte seg.  Noen bodde langt unna, men den ene familien bodde bare et par kilometer unna oss selv. Mammaen skrev til meg. Hun lurte forsiktig på om Alfred Rampenisse kanskje kunne få flytte inn hos dem.

Hun kunne fortelle at hun og de to barna (en førsteklassing og en tenåring) tidligere år hadde klart seg greit, og også likt å hjelpe andre til jul. I år var det annerledes. 2020 hadde vært vanskelig, og nå hadde de ingen ting. Kontoen var i minus, og Mammahjertet blødde fordi det var lite mat i kjøleskapet og hun verken kunne kjøpe mer mat eller noe lørdagsgodt til barna. De hadde så lite mat at mammaen var redd for å spise av brødet deres, i tilfellet det ikke skulle bli nok mat til barna.

Det kjentes i magen. Sånn skal ingen ha det. Jeg tenkte at her må vi gjøre mer enn å levere en Rampenisse. Her må det mat til også. Jeg spurte hva de trengte, og her er en bitte liten del av meldingsutvkekslingen vår. (Det var andre meldinger i mellom disse, så hvis det ser litt usammenhengende ut er det fordi dette bare et et lite utdrag):

Så trådte folk til, Vippset penger, og …..bokstavelig talt VIPPS, så fikk denne familien en mye bedre desember. For pengene som tikket inn kjøpte jeg inn masse mat (mest rimelige basisvarer som brød, pålegg, ris og pasta, kjøttdeig, pølser og fiskekaker også litt luksus på toppen), toalettartikler og litt julegodter. En familie bidro med et gavekort på 500 kr på Skien kino (fantastisk!) og noen sendte noen hundrelapper som skulle direkte til tenåringen, slik at hun ikke hele tiden måtte si nei til å bli med på ting med venninnene. Det ble mammaen veldig glad for. Det er så sårt å ikke kunne hjelpe barna sine som man ønsker.

Den morgenen sa Adventus Julesnill at vi skulle gjøre noe hyggelig for andre. Lille A og jeg snakket om at ikke alle barn har mat hjemme, men at det skal alle ha. Så dro Rampenissen Alfred, Lille A og jeg på overraskelsesbesøk med mange poser med mat, mer toalettpapir (fordi 8 ruller som skal vare en hel måned er for lite) og et kort fra alle som hadde bidratt. Det var så fint. ❤️ Familien satt veldig, veldig stor pris på det. Det var ikke det store offeret for hver og en av oss som bidro, men det betydde mye for familien. Her er en av mange meldinger jeg har fått fra mammaen etterpå:

Nå lurer jeg på om du kanskje har lyst til å hjelpe meg å hjelpe dem litt til?  For det er noe med at når man har møtt mennesker så er det ikke mulig å glemme dem igjen. Nå vet jeg at de er der, jeg vet de er nydelige mennesker, og jeg vet de ikke har råd til julegaver i år. I forgårs gikk dessverre TV´n deres i stykker også, så nå får ikke barna sett Barne-TV (eller noe annet for den saks skyld) før jul. Og der sitter en mamma som har en mye mindre klump i magen, fordi de har mat på bordet, men der klumpen fortsatt er der fordi hun vet det ikke blir mange gaver til barna under treet i år.

Skal vi sammen endre det? Hvis du har lyst til å hjelpe meg å hjelpe dem litt til før jul hadde det vært kjempekoselig. Da kan du enten Vippse noen kroner på 91668817 som jeg samler opp og kjøper gave(r) for, eller du kan sende/levere en gave hit som jeg leverer for deg.  Jeg tror på ekte julemagi, og nå har vi sammen muligheten til å skape det for en liten famile. ❤️

Og i dag skriver jeg det jeg vanligvis aldri gjør: Del gjerne innlegget! ?

Så er desember her. Denne måneden med mørke ute skaper vi lys inne. I dette spesielle året bestemte jeg meg for å gjøre det jeg tror mange andre også gjør i år, å julepynte huset ekstra tidlig. Å finne frem glitrende lys til hver en krok. Julestjernen er tent, julebyen er funnet frem (den vi håper skal vokse litt år for år) og nissene hilser velkommen i gangen. Til og med juletreet er allerede oppe. Aaalt for tidlig, sier noen. Alt som kan gi lys og glede er bra,  sier jeg.

Også har Adventus Julesnill flyttet inn, og skal bo her fra 1-24.desember. Han har fått seg et hjem i en magisk rødrutete koffert. Kofferten er kjøpt på Finn.no og innredet med kjærlighet. Jeg håper den blir et sånn godt og trygt juleminne for lille A.

Hun proklamerte tidlig at rampenisser er skumle, så det passet godt med mammaens allerede lagte planer. For Adventus Julesnill ramper ikke. Han er bare snill – i alle fall i år. Adventus Julesnill kommer med beskjed om noe hyggelig vi skal gjøre, sammen eller for noen andre. Noen dager har han med seg en pakke. I går sa han at vi skulle glede en annen familie – noen som hadde mindre enn oss selv. Da gjorde vi det.

I dag kom Adventus med en discolommelykt. Stor stas. Du kan se den i storyen vår på Instagram. ? Jeg ELSKER å få skape slike juleminner. Jeg føler meg så heldig, og kjenner på dyp takknemlighet. Denne måneden – dette barnet. ?❤️

Håper du får en glitrende og god desembermåned. Og så håper vi på et 2021 som er mindre bratt for så mange av oss – ja, for en hel verden.